Inga Juuso: Váimmu Ivnnit – Patterns of the heart
07.04.2008 15:34 by Steinar Raknes
Døråpner
Inga Juuso joiker. Og det er hun god til.
Noen tror kanskje at dette er spesielt vanskelig tilgjengelig musikk. Det kan det jo også være. Men tar du deg tid til å leve deg inn i den, er det ikke sikkert at du noen gang kommer ut igjen.
Den nye CD-en til Inga Juuso er en døråpner. Nå har hun holdt på lenge, og navnet hennes er på mange musikkinteressertes lepper. Hun har eksperimentert og laget spesielt tilgjengelige versjoner av den tradisjonelle joiken. Og at hun lykkes er ikke nødvendigvis på grunn av arrangementene rundt stemmen, men nettopp det at joiken er så sterk.
Fjellstøtt
Juuso står nemlig fjellstøtt. Det er imponerende, og det er nærmest umulig å forholde seg likegyldig til henne.
Men dette er likevel sammensatt. For her spiller også arrangementene en viktig rolle.
Fløytisten Patrick Shaw Iversen og gitaristen Roger Ludvigsen har delt på å lage tonene rundt Inga Juuso. Og de har med seg bass, elektronikk og perkusjon. De har tenkt på hver sin måte, men er for så vidt ikke mer ulike enn at musikken henger godt sammen. Blant annet er de enige om et upolert lydbilde der det kan knirke og bråke, men også klinge behagelig.
Evighetsmaskin
Stort sett befinner jeg meg som lytter i et ganske surrealistisk rom, med mye fortettet lyd, men også noen ganger med åpne klanger som blåser friskt rundt meg. Jeg liker når musikken noen ganger blir disharmonisk. Jeg liker de akustiske detaljene, improvisasjonene og den klare dirrende nerven.
Joiken er som en evighetsmaskin: Vi hopper inn i repetitive mønstre, små variasjoner og poetiske bilder fra virkeligheten og fantasiverden. Noen ganger blir det litt stillestående, men hovedinntrykket er likevel klart. Inga Juuso har med sine musikalske venner gitt ut en bra plate.
Inga Juuso joiker. Og det er hun god til.
Noen tror kanskje at dette er spesielt vanskelig tilgjengelig musikk. Det kan det jo også være. Men tar du deg tid til å leve deg inn i den, er det ikke sikkert at du noen gang kommer ut igjen.
Den nye CD-en til Inga Juuso er en døråpner. Nå har hun holdt på lenge, og navnet hennes er på mange musikkinteressertes lepper. Hun har eksperimentert og laget spesielt tilgjengelige versjoner av den tradisjonelle joiken. Og at hun lykkes er ikke nødvendigvis på grunn av arrangementene rundt stemmen, men nettopp det at joiken er så sterk.
Fjellstøtt
Juuso står nemlig fjellstøtt. Det er imponerende, og det er nærmest umulig å forholde seg likegyldig til henne.
Men dette er likevel sammensatt. For her spiller også arrangementene en viktig rolle.
Fløytisten Patrick Shaw Iversen og gitaristen Roger Ludvigsen har delt på å lage tonene rundt Inga Juuso. Og de har med seg bass, elektronikk og perkusjon. De har tenkt på hver sin måte, men er for så vidt ikke mer ulike enn at musikken henger godt sammen. Blant annet er de enige om et upolert lydbilde der det kan knirke og bråke, men også klinge behagelig.
Evighetsmaskin
Stort sett befinner jeg meg som lytter i et ganske surrealistisk rom, med mye fortettet lyd, men også noen ganger med åpne klanger som blåser friskt rundt meg. Jeg liker når musikken noen ganger blir disharmonisk. Jeg liker de akustiske detaljene, improvisasjonene og den klare dirrende nerven.
Joiken er som en evighetsmaskin: Vi hopper inn i repetitive mønstre, små variasjoner og poetiske bilder fra virkeligheten og fantasiverden. Noen ganger blir det litt stillestående, men hovedinntrykket er likevel klart. Inga Juuso har med sine musikalske venner gitt ut en bra plate.